Det er noe vanlig, og uansett hvor vanlig det er, blir vi ikke vant til det: hver dag publiseres de skrevne dagbøkene våre mellom 20 og 30 nekrologer av mennesker som dør i Navarra, i Pamplona. Noen kjenner vi, andres etternavn er kjent for oss og mange ganger er noen fra nabolaget vårt, miljøet vårt, familien vår...
Folk dør, men ikke bare andre dør, en dag blir det vår tur, og den dagen vil vi være en del av dem som fordømmer menneskene som vi har sluttet å leve. Hvilken angst det skaper for oss bare å tenke på det! Men det er sannheten. Noen lesere vil slutte å lese denne artikkelen, og vil gå glipp av en viktig anledning til å reflektere over døden til en, av deg selv; Som det skjer med andre, vil det en gang være vår tur.
Det er godt å ha det i bakhodet og ikke glemme det, men med rolig, med fred og ro. Dette er over, og det viktige er at det kommer uten anger og med «hendene fulle av gode ting og personlig tilfredsstillelse».
Det menneskelige forholdet til døden
Vi synes det er vanskelig å akseptere dette faktum om døden, det er som om navngivningen kom til oss før, og det er derfor ingen snakker om det. Det er et kulturelt tabu: noen banker på tre, andre sier «vær så snill, la oss bytte tema»; og mange ser i sitt privatliv alderen til de som har dødd i dag og sier til seg selv: "Han er eldre enn meg, det er normalt at han dør", "Han er på samme alder som meg!..." og, vi får en klump i halsen. Bare i intimitet ritualiserer vi faktum hver gang vi leser avisen.
Mange gjør døden til en negativ besettelse. Som om ved å ikke tenke på det, ville det aldri komme, eller omvendt: tenker mer og mer - besettelse -, jeg skyver det fra meg og blir kvitt det. Dette temaet har blitt tatt opp i kulturen av emblematiske skikkelser som f.eks Buddha eller Dalí, som uttalte: "Jeg frykter døden mindre og mindre, fordi jeg vil komme til å ha katolsk tro og tro på sjelens udødelighet."
Kulturelle og filosofiske perspektiver
Temaet død og udødelighet har blitt tatt opp av ulike filosofier, religioner og kulturer gjennom historien. Visse kulturer har sett på liv og død som to sider av samme sak. For eksempel mente stoikerne at forberedelse til døden var kulminasjonen av kunsten å leve, reflektert i deres motto: "memento mori", som betyr "husk at du skal dø."
Epikur, derimot, uttrykte at "Mens vi er, er ikke døden, og når døden er det, er vi det ikke." Denne filosofien bryter tabuet og plasserer vissheten om døden i periferien av våre daglige liv, slik at vi kan leve mer fullstendig.
Hvordan vår tro påvirker
Tro påvirker vår oppfatning av døden betydelig. For de som har tro på livet etter døden, som kristne, er ikke døden slutten, men en overgang til evig liv. I følge dette perspektivet tilegner man seg "et herskapshus på himmelen uten boliglån eller kreditter, med en liten hage og en elv der, slik at lykken er fullstendig".
Imidlertid har disse troene også vært gjenstand for kritikk. Ludwig Feuerbach argumenterer i sitt verk «Thoughts on Death and Immortality» for at udødelighet ikke tilhører individet, men arten; at menneskeverdet ligger i aksepten av vår endelighet og i å søke det evige i den kollektive menneskeheten. Disse ideene reflekterer mer sekulær og humanistisk.
Døden i hverdagen
Døden spiller også en rolle i hvordan vi opplever hverdagen. Å lese nekrologer, for eksempel, kobler oss til den endeløse syklusen av liv og død, og minner oss om vår felles menneskelighet. En nysgjerrig anekdote forteller hvordan en mann samlet nekrologer over mennesker yngre enn ham som et ritual for å bekrefte seg selv i livet.
Døden er med andre ord en konstant påminnelse om at våre handlinger og følelser er endelige, og dette kan motivere oss til å forvandle våre vanlige dager til noe meningsfullt.
Det vitenskapelige perspektivet
Fra et vitenskapelig synspunkt er døden det irreversible opphøret av vitale funksjoner. Denne tilnærmingen, selv om den er mer pragmatisk, åpner også filosofiske debatter om etikken for forlenget liv og mulighetene for å overvinne døden gjennom teknologiske fremskritt, som kryogenikk eller kunstig intelligens.
Selv om disse ideene kan virke futuristiske, representerer de et klart forsøk på å forene døden med umettelig menneskelig nysgjerrighet og ambisjon. Kan vitenskapen forandre vårt syn på død og udødelighet?
Døden er den eneste hendelsen vi alle vil oppleve, men også den vi unngår å snakke mest om. Ved å ta i bruk et perspektiv som integrerer kulturelle, filosofiske og vitenskapelige dimensjoner, kan vi ikke bare akseptere det, men også leve mer fullstendig med våre hjerter og sinn i fred.